Dag 55 Narrabeen – menneskene vi har møtt

The Entrance (North) til Narrabeen, 67 km, inkludert ferge fra Ettalong til Palm Beach. Netto sykling 56 km.

 

Nok en god dag på sykkelen, men vi kom sent avgårde, klokka ble godt over 9. Dette er den eneste campingen hvor campkjøkkenet åpner først kl 8 (uten at det var informert om noe sted) – og de var i tillegg forsinket! Erik trippet utålmodig rundt, resepsjonen åpnet heller ikke før 8, så det var ingen å klage til, grøten var og ble innelåst!

Sen frokost, men fordelen var at vaska fra igår rakk å få av seg morgen-duggen før vi pakket det ned!

 

Hvor trygt har det vært på veien idag? Frem til Ettalong (ca 40 km) var bra. Spesielt fra Gosford og den siste biten (ca 20 km) har vi fulgt en riktig så bra sykkelsti. Problemene startet ved Palm Beach. Kun en vei ut av den halvøya, smal vei, biler i begge retninger, kupert og mye drit/glasskår på den lille skulderen som var. Der var det fullt fokus og rolig fart. Så snart vi hadde mulighet svippet vi opp på fortauet. Men, fortsatt er vi ikke skremt av “Sydney-trafikken”. Vi tror vi har gjort et godt valg med den ruta vi følger.

Dagens tur hadde innlagt ferge fra Ettalong til Palm Beach. Vi hadde hørt at båten gikk konstant, og at det dermed var begrenset med ventetid. Der tok vi feil! Vi ankom fergeleiet akkurat idet fergen kastet fortøyingene. 2 timer og 10 min til neste båt!

Vi ble reddet av en snill lokal, etter en hyggelig prat kom han etterhvert tilbake med 2 iskalde pils til oss! Thank you Australia!

 

Vi bor på en gedigen caravan-camp. Vi slet faktisk med å finne resepsjonen, etter å ha kommet inn “Strandveien”. Men luringene skal ha 48 gæringer for noen få kvadrat med grass med mauer i, det syntes vi er drøyt. Men alternativene er få, dette er siste camp for Manly!

….

Noe av det beste med turen har vært å møte så mye hyggelige mennesker på vår vei.
Noen nevnt, mange glemt, her er et lite utvalg av de vi husker godt:

Helena og Donald i Byron Bay.
Disse flotte menneskene åpnet alle dører til sitt hjem, selv om vi for de var fremmede.  Det var en felles venn som var kontaktpunktet her, og vi forlot de vel vitende om at de herved er våre venner også!

Hedda og Andreas. Vi har møtt Hedda og Andreas flere ganger. Aller først møtte vi de i Cairns, hvor de tålmodig fulgte oss rundt på våre shoppingrunder.  Hjemme hos de i Brisbane la vi beslag på hele stua i flere dager, og de viste oss rundt i “byen sin”. vi møter de igjen i Sydney straks!

 

Det har gjort inntrykk på oss å se alle minnestedene langs veien. Det er forsåvidt ikke mennesker vi har møtt, men allikevel; de fortjener en plass her!

 

Vi har ikke møtt så mange syklister (langtur-syklister) som vi kanskje hadde trodd, men spesielt to stykker har festet seg godt, begge fra Asia.
Vi har skrevet om begge før; han ene hadde knytt fast en barnevogn (bak/frem) til bagasjebrettet, og hadde all bagasjen sin der.

Han andre var fra Japan, og syklet på en slags bysykkel, med små hjul og fullastet med bagasje.

Imponerende innsats av begge to!

Vi stoppet for å “snakke litt sykkel” med en annen vi møtte,  og da stoppet en bilist; lurte på om hadde problemer av noe slag. Flott gjort! vi hadde overhodet ikke problemer, men satte pris på omtanken!

I Havard møtte vi en fantastisk sjarmerende dame med omplasseringshunden sin i barnevogn. “Hello darling” ljomet det bortover gaten, og Jan ble sittende “hundevakt” mens damen var på bakeriet! Vi fikk hver vår solide vannbakels-sak i belønning!

Vi har hatt EN dag med sammenhengende regnvær, og det var syd fra Noosa Heads. Vi hadde booket oss inn på Motell for kvelden, og både verten og gjestene der gjorde solid – og positivt – inntrykk. Verten bøy på full English breakfast (rutine hver søndag)

Et par av gjestene der hadde også historier som gjør at vi blir minnet på hvor priviligerte vi er. Han ene sov stort sett på gata, hadde nok opplevd mye på sin haiketilværelse rundt i Australia, det han ikke hadde opplevd var tannlegebesøk de siste 15 årene..
Generelt har vi inntrykk av at tannhelsen er av veldig varierende kvalitet (les: det er mye ranglete tanngarder).

På grensen mellom Queensland of New South Wales skulle vi gjennom en by/tettsted, uten helt å ha ruta klokkeklart for oss. Et voksent par tilbød seg å guide oss trygt gjennom byen og pekte ut riktig vei mot Sydney.

På Frasier Island var vi en full buss på tur sammen i to dager. Vi fikk bedre kontakt med noen, og vi husker kanskje best de to sveitsiske jentene som vi spilte monopol med på kvelden. To sveitsiske jenter som også hadde møtt hverandre dagen før, og som tok godt vare på oss gamlingene.

Jan husker godt de 4 som har spurt om vi er far og sønn på tur 🙂 Siste gang det skjedde var på Maritimt Museum i Newcastle. Vi har også fått pensjonist-rabatt for “en av oss” enkelte anledninger, Første gang var på Hinkler museum I Bundaberg, Damen spurte ikke etter bevis eller legitimasjon 🙂

For mange uker siden, et sted i Queensland kom vi i prat med en veiarbeider. Han stoppet der vi hadde matpause, og vi snakket om løst og fast (mye om villdyr og slanger, vi var veldig opptatt av det de første ukene). Han tilbød oss overnatting hos han når vi kom på de trakter. Vi benyttet oss ikke av tilbudet, men bare å få tilbudet er så hyggelig.

Det samme har skjedd minst to ganger til. En familie vi måtte i Hervey Bay som var på “treningsleir”, med en gedigen campingvogn og lastebil til å trekke/ha bagasje. De hadde tatt ut alle fire unga av skolen, og skulle reise rundt i Australia i 13 måneder. Den helgen vi møtte de “trente” de altså, og hadde med mor/svigermor på tur for en helg. Vi fikk både omvisning i vogna, og tilbud om å overnatte hos de (der de bodde). En omvei som gjorde at vi aldri benyttet oss av det tilbudet heller.

Siste som har tilbudt oss overnatting var et voksent par vi kom i prat med utenfor et motell. Vi hadde tuna-lunch (vi hadde tatt oss litt tilrette utenfor dette motellet. De kom ut for å spise sin sene frokost. Som mannen sa; vi så ikke ut som noen mordere, og mente det var trygt å gi ut adressen, og at vi var velkomne til å overnatte der. også det ble en omvei vi ikke valgte å ta.

På båtturen til Withsunday Island var vi drøyt 20 gjester. En av de (nok en gang en sveitser) hadde planlagt sin tur i årevis.  Hun hadde booket turer og overnattinger for alle aktiviteter 3 måneder frem i tid (i motsetning til oss som ikke booker noe på forhånd). Like før hun dro hadde hun fått kjæreste, og lengtet veldig hjem allerede! Stakkars pike!

Både på Frasier og Withsunday møtte vi mye “ungdom” som er i Australia på såkalt working visa. Tror det er 6 måneders visa, og så må de jobbe noen av de ukene.  Tenk på alt de får oppleve tidlig i livet. Det virker som et godt valg – forutsatt at du er “skrudd sammen” slik at du håndterer å være hjemmefra så lenge. Mange reiser alene.
(det er maks grense 34 år, ellers hadde vel vi søkt begge to..).

Stort sett spiser vi middag alene, men på en campingplass inviterte vi vår camp-nabo Margaret på middag. Hun kom kun til vinen, men hun hadde spennende historier å fortelle. Hun var britisk, hadde solgt alt hun eide, kjøpt en solid bobil og kjorte rundt i Australia i mange år.

I Hervey Bay hadde vi to flotte opplevelser. Først i byen; vi møtte et eldre par, nyforelskede, som vi spiste lunch sammen med. Damen ville gjerne vise oss kenguruer, noe vi, på den tiden, ikke hadde sett mye til. De hadde dog kun “konebilen” hvor det ikke var plass til oss alle fire. De kjørte hjem for å skifte bil, og tok oss med til et lite grøntområde rett ved et boligstrøk, ca 15 km fra der vi møtte de. Det mysset med kenguruer der!

Den andre vi husker fra Harvey Bay er en kineser, Ming (oppkalt etter en vase), emigrert for ca 30 år siden. Han stoppet for å lange vann dagen etter, på vei til Maryborough. Ikke nok med det, han ventet på oss i byen, og når vi hadde rota litt på vei inn til byen fant han oss igjen på turistinformasjonen, nok en gang med kaldt vann til oss.

Når det har vært overhengende fare for mye regn har vi tatt inn på motell, eller leid leilighet. Vi husker spesielt en – og vertinnen. Leiligheten var strøken, vi fikk hvert vårt soverom, og vertinna var blid som en sol! Hun var veldig stolt av maten hun hadde satt av til oss, økonogisk og organisk og sunn og frisk. Musli med yoghurt var ment som frokost, men skled ned på høykant rett etter ankomst.

Dessuten har vi møtt mange forskjellige camping-verter. Noen som passer perfekt til oppgaven, andre som burde hatt en jobb langt unna folk. Et sted var det helt åpenbart at betalinga vår ikke gikk inn i noe regnskap. De tok ikke kort, og 20-dollar-seddelen forsvant ned i den møkke bukselomma til verten.

Vår sykkel-setup med 3 hjul, flagg og bagasje gjør at mange kommer bortom og slår av en prat når vi raster eller stopper. Mange er imponert, både over avstander og ekstra-hjulet. Smart løsning. Mange har også “noen” de kjenner som har gjort noe tilsvarende, en sønn, en sønn av en bror, en sønn av naboen, eller fatter’n i gamle dager.

Inntrykk har også det faste klientellet på de forskjellige restaurantene gjort, spesielt tidlig på turen, nord i Queensland. Det er gutter som har levd et tøft liv. De har ivertfall vært godt nedi flaska når vi har møtt de tidlig ettermiddag.

(har ikke turt å ta bilde av noen av disse…)

Vi må ikke glemme familiene vi kom i prat med i Nambucca Heads. Vi ble sittende å prate til sent på kveld. Dagen etter stoppet det ene paret, sjekket at alt sto bra til, og gav oss telefon-nummer i tilfelle vi skulle trenge noe support i Sydney.

Som sagt, noen nenvt, mange glemt!
Tusen takk til alle vi har møtt som har gjort vår tur til det den har vært!

….

Plan A for imorgen: Dum plan kanskje.. Vi ankommer Sydney på formiddagen, ved å sykle til Manly, og ta ferge derfra til “sentrum” (Circular Quay for lokalkjente). Men der blir vi ikke lenge. Vi tusler/ruller til togstasjonen og setter oss på et tog retning Blue Mountains. Der skal vi (og det er her det dumme kommer inn i bildet…) gå av toget i bunn av bakken og sykle opp. Detaljene er litt vage pt, men vi tror det er ca 1000 høydemeter og ca 30-40 km, det avhenger av hvilken stasjon vi går av på…

Vi har mange mil i beina på tilnærmet flatmark, la oss prøve oss på noen høydemeter før vi parkerer syklene for i år!