Snipp snapp snute..

Eventyret “Norge på langs – i Australia” er ute. Jans hårete mål er oppnådd.

Drømmen startet ved påsketider, da Aftenpostenjournalist Gunnar Kagge fortalte på radioen om sin sykkeltur på tvers av USA. Jan tente momentant. I løpet av våren og sommeren ble planene konkretisert, og i august kom også Erik med på laget.

Nå er det altså slutt.

Erik har dratt til Brisbane for å feire jul med familien der. Jan setter seg på flyet til hjem til Norge om ca 30 min.

Det er noen dager siden vi avsluttet syklingen. Vi har fått turen litt på avstand, men det er fortsatt uvirkelig at vi har syklet over 3000 km – hver!

La oss oppsummere litt:

Vi må ha deltatt i verdens heldigste “ekspedisjon”. Alt har – i store trekk – gått på skinner.

Været har vært med oss. Vi har hatt dager det har vært veldig varmt, og vi har syklet i øsende regnvær og vi har slitt oss gjennom motvind. Men vi har hatt flere solskinnsdager, mange dager med perfekt sykkel-temperatur og vi har hatt vind i ryggen både titt og ofte.

Utstyret har holdt mål! Syklene har vi ikke hatt noe plunder med. En punktering hver er mindre enn vi kunne forvente på en såpass lang tur. Extrawheelet har fungert utmerket, både som bagasjebærer og som kontaktskaper. Vi har hatt mange hyggelige samtaler med folk langs veieb basert på setup’en vår.

Telt og camp-utstyr må også sies å ha holdt mål. Teltene ble litt “rustne” mot slutten, med både knekte stenger, og hull i fluenettingen, men alt i alt fornøyd med det. Vi er lykkelige over at vi valgte to enkelttiltak fremfor et felles. Det har vært godt å krype inn i hver vår lille hule om kvelden.

Liggeunderlag, kokebluss, “sovepose” og dekketøy har vært bra – vi gjorde rett og slett gode kjøp i Cairns!

Vi ble advart mot all verdens farligheter i Australia før vi dro. Krokodiller, edderkopper, slanger, maneter, haier, ville hunder, jeg vet ikke hva. Vi har derfor vært forsiktige, både på land og til vanns. Om det er grunnen, eller om alle advarslene var overdrevet vites ikke, men vi har ikke hatt noe problemer med disse farlighetene. Maur, og mot slutten fluer, er vel de krypene som har plaget oss mest. Kanskje morakniven godt synlig i Jans front-veske også har holdt farlighetene på avstand 🙂

Vi har skrevet mye om veier, asfaltkvalitet og sjåfører underveis. Hvis vi skal forsøke å oppsummere må det bli noe som dette:

Veiene har vært levelige. Det som trekker ned er tidvis veldig grov asfalt (tungt å sykle på), og varierende skulder (fra totalt fraværende til brede flotte skuldre. I byene/tettsteder er det sykkelbaner noen steder. Problemet er bare at de plutselig stopper, og da kan det bli farlige situasjoner.

Bilistene må vi kunne si i stor grad har tatt hensyn til oss. Det sagt, det er mindretallet som holder GOD avstand ved passeringer. Vi har hatt episoder med lastebil møter lastebil, samtidig som de passerer oss, på en bru eller vei med smal skulder som har fått oss til å tenke på hva i helvete er det vi driver med. Dette er jo livsfarlig. Men det har gått bra!

Vi kan telle på en hånd de som med vilje har forsøkt å presse oss ut. Men 3-4 episoder er forsåvidt 3-4 episoder for mye!

Vi har ofte ikke hatt andre alternativer enn å  sykle motorvei/highway. De gangene vi har funnet alternative ruter har vi storkost oss.

Mange (meg selv inkludert) var spent på om vi var spreke nok til å klare dette! Konklusjonen er jada, kroppene har fungert veldig bra.

Erik har vært motoren i laget. Han er den som har hatt flest timer i front, og båret (trukket) mest vekt. Hvis det er noe Erik har vært plaget med er det litt for trange sko, og han har slitt litt med vonde tær og føtter.

Jan har også holdt overraskende bra. Det var perioder i starten hvor tempoet var litt for høyt, og han var dyktig sliten etter et par lang-økter. Dessuten begynte knærne å murre litt, men de holdt seg i sjakk når vi senket tempoet litt.

Vi har ikke blitt solbrente. Vi har kjørt på med faktor 50 fra dag 1. Erik’s nesetipp har dog fungert som lanterne på mørke kvelder, ellers ikke noe sol-problemer. Pumpene har også klart seg bedre enn fryktet! De har tidvis vært noe ømme, men vi var redd det skulle være værre. Så er de også tatt godt vare på underveis.

Vi har fordelt oppgavene broderlig på turen. Erik har vært turens suverene kokk. Han har disket opp med frokost og kaffe, alltid servert med et smil. Dette er en periode av døgnet hvor Jan ikke er spesielt snakkesalig, og det var vært helt fantastisk å få frokosten servert hver dag. Videre har han ofte servert middager, tilberedt under kummerlige forhold på diverse camp-kjøkkener. Erik har også vært ansvarlig får vårt mobile kjøkken, og pakket opp og ned og opp og ned hver gang vi trenger noe fra “kjøkkenet”.

Jan har vært klesvask-ansvarlig, navigator og blogger. Alle jobbene like viktige! Vi var overdrevent harde på vaska i starten. Vi vasket hver dag. Vi senket frekvensen etterhvert, men sjelden mer enn to (max tre) dager mellom hver vask.  Begge fant sin favoritt-sykkelbukse som vi helst ville sykle med hver dag.

Navgasjon har vært tidvis særs enkelt. Som “kjør 90 km mot syd på Bruce highway til vi ser campen på venstre side”, til mer krevende (inn mot Brisbane for.eks). Alt i alt har det gått bra. Vi har kommet innpå et par dirt-roads, og noen få km ekstra her og der, men vi har nå kommet oss fra Cairns til Sydney. Bloggingen har tatt tid. Mens Erik har lagd middag har Jan sittet med nesa i mobilen, lastet bilder og forsøkt å berette om dagens hendelser. Det er skrevet ca 60 blogginnlegg siden vi startet. Det har blitt som en dagbok for oss, og vi gleder oss til å lese gjennom bloggen selv.

Før avreise var Erik og Jan sykkel-kompiser. Vi er med i samme sykkkelgjeng (Team B.O.B), men ikke mer enn det. Det har endret seg! Takk gud for at Erik valgte å hive seg på turen – som Jan hadde planlagt på egen hånd. Vi har kost oss sammen, og blitt gode kompiser underveis! Tusen takk for en flott tur og herlig reisefølge, Erik!

Begge to har satt ny “borte-hjemmefra-rekord”. Det i seg selv var ikke noe mål, men var en naturlig konsekvens av opplegget. To måneder er lenge. Veldig lenge. Vi har hatt hyppig kontakt med våre kjære, men det skal bli godt å komme hjem å se/kjenne/føle Anja nå. Erik har allerede møtt Titti i Brisbane. Rapportene derfra sier at det var en godt gjensyn.

Å rangere hva som har vært turens høydepunkter har vi gitt opp. Allikevel er det noen opplevelser som sitter ekstra godt i.

Fallskjermhoppet (tandem) i Hervey Bay var en fantastisk opplevelse. Anbefales!

Følelsen når vi rundet odden fra Manly beach og så operahuset var herlig. Målet var nådd! (hæsjtægg denfølelsen)

Withsunday Beach var selvsagt helt nydelig, tror aldri jeg har sett en så flott strand noen sinne.

Vi har tidligere blogget om noen av menneskene vi har møtt. Summen av alle vi har møtt er nok også veldig høyt oppe på listen over høydepunkter.

Dessuten er det mange små opplevelser/hendelser som bare sitter i. Møtet med “oksen Ferdinand”, den andre blindveien vi tok og måtte snu, strendene vi har syklet forbi (og besøkt noen av de), campingplassene (både de gode og de dårlige), Erik’s fravær av retningssans, biff-middagene Erik har disket opp med, gode dager i god medvind, Sydney, Byron Bay.

Lista er lang, og urangert. Umulig å sette opplevelsene opp mot hverandre.

Neste tur?

DET skal nok diskuteres godt hjemme først, men det frister! Tankene surrer allerede…

Men nå får være nok sykkel får i år!

Gud jul og godt nytt år alle sammen. Takk for godt selskap gjennom 60 dager og 3000 km.  Vi håper dere har kost dere! Det har vi!

Erik & Jan

 

Et utvalg av bildene fra turen:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---