Author: janfreberg71@gmail.com

Eventyret “Norge på langs – i Australia” er ute. Jans hårete mål er oppnådd.

Drømmen startet ved påsketider, da Aftenpostenjournalist Gunnar Kagge fortalte på radioen om sin sykkeltur på tvers av USA. Jan tente momentant. I løpet av våren og sommeren ble planene konkretisert, og i august kom også Erik med på laget.

Nå er det altså slutt.

Erik har dratt til Brisbane for å feire jul med familien der. Jan setter seg på flyet til hjem til Norge om ca 30 min.

Det er noen dager siden vi avsluttet syklingen. Vi har fått turen litt på avstand, men det er fortsatt uvirkelig at vi har syklet over 3000 km – hver!

La oss oppsummere litt:

Vi må ha deltatt i verdens heldigste “ekspedisjon”. Alt har – i store trekk – gått på skinner.

Været har vært med oss. Vi har hatt dager det har vært veldig varmt, og vi har syklet i øsende regnvær og vi har slitt oss gjennom motvind. Men vi har hatt flere solskinnsdager, mange dager med perfekt sykkel-temperatur og vi har hatt vind i ryggen både titt og ofte.

Utstyret har holdt mål! Syklene har vi ikke hatt noe plunder med. En punktering hver er mindre enn vi kunne forvente på en såpass lang tur. Extrawheelet har fungert utmerket, både som bagasjebærer og som kontaktskaper. Vi har hatt mange hyggelige samtaler med folk langs veieb basert på setup’en vår.

Telt og camp-utstyr må også sies å ha holdt mål. Teltene ble litt “rustne” mot slutten, med både knekte stenger, og hull i fluenettingen, men alt i alt fornøyd med det. Vi er lykkelige over at vi valgte to enkelttiltak fremfor et felles. Det har vært godt å krype inn i hver vår lille hule om kvelden.

Liggeunderlag, kokebluss, “sovepose” og dekketøy har vært bra – vi gjorde rett og slett gode kjøp i Cairns!

Vi ble advart mot all verdens farligheter i Australia før vi dro. Krokodiller, edderkopper, slanger, maneter, haier, ville hunder, jeg vet ikke hva. Vi har derfor vært forsiktige, både på land og til vanns. Om det er grunnen, eller om alle advarslene var overdrevet vites ikke, men vi har ikke hatt noe problemer med disse farlighetene. Maur, og mot slutten fluer, er vel de krypene som har plaget oss mest. Kanskje morakniven godt synlig i Jans front-veske også har holdt farlighetene på avstand 🙂

Vi har skrevet mye om veier, asfaltkvalitet og sjåfører underveis. Hvis vi skal forsøke å oppsummere må det bli noe som dette:

Veiene har vært levelige. Det som trekker ned er tidvis veldig grov asfalt (tungt å sykle på), og varierende skulder (fra totalt fraværende til brede flotte skuldre. I byene/tettsteder er det sykkelbaner noen steder. Problemet er bare at de plutselig stopper, og da kan det bli farlige situasjoner.

Bilistene må vi kunne si i stor grad har tatt hensyn til oss. Det sagt, det er mindretallet som holder GOD avstand ved passeringer. Vi har hatt episoder med lastebil møter lastebil, samtidig som de passerer oss, på en bru eller vei med smal skulder som har fått oss til å tenke på hva i helvete er det vi driver med. Dette er jo livsfarlig. Men det har gått bra!

Vi kan telle på en hånd de som med vilje har forsøkt å presse oss ut. Men 3-4 episoder er forsåvidt 3-4 episoder for mye!

Vi har ofte ikke hatt andre alternativer enn å  sykle motorvei/highway. De gangene vi har funnet alternative ruter har vi storkost oss.

Mange (meg selv inkludert) var spent på om vi var spreke nok til å klare dette! Konklusjonen er jada, kroppene har fungert veldig bra.

Erik har vært motoren i laget. Han er den som har hatt flest timer i front, og båret (trukket) mest vekt. Hvis det er noe Erik har vært plaget med er det litt for trange sko, og han har slitt litt med vonde tær og føtter.

Jan har også holdt overraskende bra. Det var perioder i starten hvor tempoet var litt for høyt, og han var dyktig sliten etter et par lang-økter. Dessuten begynte knærne å murre litt, men de holdt seg i sjakk når vi senket tempoet litt.

Vi har ikke blitt solbrente. Vi har kjørt på med faktor 50 fra dag 1. Erik’s nesetipp har dog fungert som lanterne på mørke kvelder, ellers ikke noe sol-problemer. Pumpene har også klart seg bedre enn fryktet! De har tidvis vært noe ømme, men vi var redd det skulle være værre. Så er de også tatt godt vare på underveis.

Vi har fordelt oppgavene broderlig på turen. Erik har vært turens suverene kokk. Han har disket opp med frokost og kaffe, alltid servert med et smil. Dette er en periode av døgnet hvor Jan ikke er spesielt snakkesalig, og det var vært helt fantastisk å få frokosten servert hver dag. Videre har han ofte servert middager, tilberedt under kummerlige forhold på diverse camp-kjøkkener. Erik har også vært ansvarlig får vårt mobile kjøkken, og pakket opp og ned og opp og ned hver gang vi trenger noe fra “kjøkkenet”.

Jan har vært klesvask-ansvarlig, navigator og blogger. Alle jobbene like viktige! Vi var overdrevent harde på vaska i starten. Vi vasket hver dag. Vi senket frekvensen etterhvert, men sjelden mer enn to (max tre) dager mellom hver vask.  Begge fant sin favoritt-sykkelbukse som vi helst ville sykle med hver dag.

Navgasjon har vært tidvis særs enkelt. Som “kjør 90 km mot syd på Bruce highway til vi ser campen på venstre side”, til mer krevende (inn mot Brisbane for.eks). Alt i alt har det gått bra. Vi har kommet innpå et par dirt-roads, og noen få km ekstra her og der, men vi har nå kommet oss fra Cairns til Sydney. Bloggingen har tatt tid. Mens Erik har lagd middag har Jan sittet med nesa i mobilen, lastet bilder og forsøkt å berette om dagens hendelser. Det er skrevet ca 60 blogginnlegg siden vi startet. Det har blitt som en dagbok for oss, og vi gleder oss til å lese gjennom bloggen selv.

Før avreise var Erik og Jan sykkel-kompiser. Vi er med i samme sykkkelgjeng (Team B.O.B), men ikke mer enn det. Det har endret seg! Takk gud for at Erik valgte å hive seg på turen – som Jan hadde planlagt på egen hånd. Vi har kost oss sammen, og blitt gode kompiser underveis! Tusen takk for en flott tur og herlig reisefølge, Erik!

Begge to har satt ny “borte-hjemmefra-rekord”. Det i seg selv var ikke noe mål, men var en naturlig konsekvens av opplegget. To måneder er lenge. Veldig lenge. Vi har hatt hyppig kontakt med våre kjære, men det skal bli godt å komme hjem å se/kjenne/føle Anja nå. Erik har allerede møtt Titti i Brisbane. Rapportene derfra sier at det var en godt gjensyn.

Å rangere hva som har vært turens høydepunkter har vi gitt opp. Allikevel er det noen opplevelser som sitter ekstra godt i.

Fallskjermhoppet (tandem) i Hervey Bay var en fantastisk opplevelse. Anbefales!

Følelsen når vi rundet odden fra Manly beach og så operahuset var herlig. Målet var nådd! (hæsjtægg denfølelsen)

Withsunday Beach var selvsagt helt nydelig, tror aldri jeg har sett en så flott strand noen sinne.

Vi har tidligere blogget om noen av menneskene vi har møtt. Summen av alle vi har møtt er nok også veldig høyt oppe på listen over høydepunkter.

Dessuten er det mange små opplevelser/hendelser som bare sitter i. Møtet med “oksen Ferdinand”, den andre blindveien vi tok og måtte snu, strendene vi har syklet forbi (og besøkt noen av de), campingplassene (både de gode og de dårlige), Erik’s fravær av retningssans, biff-middagene Erik har disket opp med, gode dager i god medvind, Sydney, Byron Bay.

Lista er lang, og urangert. Umulig å sette opplevelsene opp mot hverandre.

Neste tur?

DET skal nok diskuteres godt hjemme først, men det frister! Tankene surrer allerede…

Men nå får være nok sykkel får i år!

Gud jul og godt nytt år alle sammen. Takk for godt selskap gjennom 60 dager og 3000 km.  Vi håper dere har kost dere! Det har vi!

Erik & Jan

 

Et utvalg av bildene fra turen:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Igår hadde vi bloggefri! Ikke fordi vi var helt utslitt, men fordi vi hadde fri!G

Gårsdagenble ikke helt som planlagt. Vi våknet (i den grad vi hadde sovet stort) stivfrosne, det var kaldt på fjellet, selv om på vi hadde oppfattet varslet annerledes.

Tomme for det meste av mat tok vi en ryvita med honning, og dett var dett! Godt vi ikke skulle sykle noe særlig. Vi gjorde opp for oss (fricamp ble til betalcamp) for nattens overnatting. Vi fikk IKKE lov til å la teltet stå noen timer, og der og da bestemte vi at vi drar tilbake til Sydney senere samme dag.

Vi gjennomførte et minimum av sightseeing, og fikk sett et par flotte utsiktspunkter.

 

Blue Mountains oppsummert:

Det er fint der, flott utsikt og flott tilrettelagt opplegg. Når det er sagt, det kan ikke måle seg med hva vi har i Norge. Hvis du vil se noen flotte fjell anbefaler vi at du (istedenfor å fly til Cairns, sykle 3000 km, ta toget halvveis fra Sydney, sykle de siste 45 km opp, fryse nøttene av deg på natta) heller tar en tur til Trollstigen. Der er det også flott. Sykle dit, eller lei deg en bobil 🙂

 

Vi toget “hjem” til Sydney. Vi hadde nesten to timer på toget, i seter med ryggstøtte, det var nydelig!

Vi måtte feire at vi nå endelig var i mål, og slo ut håret på en sushi-restaurant i området der vi bor (Surry Hills). Vel fortjent, Vi unnet oss en Remy Martin på kvelden også!

 

Idag har vi vært turister. Jan startet med en morgenjogg gjennom parker til Operahuset.

 

Vi møtte etterhvert Hedda og Andreas som kom på besøk fra Brisbane. Sammen dro vil til Bondi Beach. Ettermiddagen og kvelden tuslet vi rundt med Operahuset, og avsluttet kvelden tidlig med en god burger!

 

 

Plan A for imorgen er å fortsette turist-tilværelsen.

 

Neste – og kanskje siste – blogginnlegg kommer sannsynligvis sånn ca når Jan kommer til Norge like før jul. Tråder må samles og inntrykk bearbeides 🙂

Vi er i mål! Vi har klart det! Vi har syklet fra Cairns til Sydney! 3070 km har vi logget, inkludert idag.

Vi er lykkelige!

Vi er stolte!

Vi er slitne i beina etter dagens klatreetappe!

Vi er lei av å sette opp telt!

Vi gleder oss til å komme tilbake til Sydney og “gjøre” byen, det skjer om 2 dager.

 

Litt om dagen idag:

Nambucca til Mains: 15 km

Lapstone togstasjon til Katoomba 44 km, totalt 59 km.

 

Idag var Jan først oppe! Våken eller ikke, han var ihvertfall først ute av teltet. Deretter gikk alt som vanlig, Erik lagde frokost, og Jan stilte inn GPS’n.

Det er en del av utstyret vårt som begynner å bære preg av at det har vært i bruk noen uker. Teltene hangler, med knekte bøyler, plugger skakke som et alfabet, og myggnetting som er i ferd med å revne. På begge teltene! Men det holder to netter til!

Jans pute holder på lufta omtrent akuratt til han har sovnet. så må den blåses opp igjen.

Ruta idag var enkel, følg hovedveien til Manly, og ta ferge derfra til Sydney sentrum. OK vei, men vi var endel på fortau idag også. Vel fremme i Manly handlet vi oss McDonalds frokost og kaffe til å ha på ferga.

Fergeturen var helt udramatisk, men begge satt helt ytterst på setet i det vi rundet holmen (hvor det er en zoo) og vi kunne skimte operaen.

FB, Snapchat, Instagram, MMS; de fleste sosiale medier ble tatt i bruk for å dele den opplevelsen med familie og venner!

Greia er at vi har booket overnatting fra 14-17 desember i Sydney. Vi bestemte oss derfor for et par dager siden å besøke Blue Mountains. Vi har hørt og lest at det er spektakulært. Så snart vi kom i land trillet vi ned til togstasjonen, og satte oss på toget retning Katoomba.

Men, sykkelgutter toger ikke til toppen. Vi hadde bestemt oss for å gå av ved Gleenbrook. Det gjorde vi ikke. Vi gikk av på stasjonen FØR. Vi var stressa, ekstra-hjulet var demontert og stua bort i en bagasjehylle, sekkene var løse, syklene hang i en krok i taket, og vi husker navn dårlig! Kombinasjonen av alt dette gjorde at vi hoppet av ved Lapstone. Lapstone ligger både lavere og lengre unna Katoomba både i km og høydemeter. Lapstone er forresten en dårlig stasjon for rullestolbrukere (og andre som sliter med trapper). Det var ingen rampe rundt fra “spor 2”, så vi måtte bare alt utstyret opp og rundt til “spor 1” og utkjøringen.

Det har nok vært en av de varmeste dagene så langt på turen, godt over 30. Vi hadde ca 45 km forran oss og ca 1000 høydemeter.

Vi ble fort enige om at vi kjører hver for oss idag, slik at Erik ikke trengte å vente på Jan. Som ventet kom Erik først opp, men ikke mange minuttene etter kom Jan!

Jan fikk endelig brukt for iPoden som en kompis har fyllt med god musikk. En god blanding av Eminem, Lillebjørn Nilsen, Queens, ABBA, U2, Seigmenn, Prima Vera (julesangen deres hadde jeg glemt..:-) ) og endel andre hjalp godt til opp bakkene.

 

Det er så populært med 7 sorthvittbilder på Facebook. La oss ta en variant her:

 

Vel fremme i Katoomba fant vi oss en irsk pub, og feiret ekspedisjonens suksess med øl og pizza!

Vi hadde ikke booket noe camp her. Vi pleier ikke det. Men, vi kom så sent frem at resepsjonen var stengt, og det sto at det ikke var noe ledig! Det var ikke vi enige i, så vi syklet inn og fant oss en plass.. Koden til toalettet fikk vi enkelt av en nabo.

Så vi fricamper for første gang på turen, på en campingplass! Morsomt. Så får vi se hva som skjer når det kommer noen i resepsjonen imorra.

Plan A for imorra er å sjekke ut noen “must-see” spots i nærheten. Vi må nok på sykkelsetet, men vi får håpe det ikke blir veldig lange turer!

PS: Det loves ikke bort noen blogg imorra. Det kommer nok en eller to til for turen avsluttes for godt, men kanskje vi skal være turister i hele morgen! Vi får se!

The Entrance (North) til Narrabeen, 67 km, inkludert ferge fra Ettalong til Palm Beach. Netto sykling 56 km.

 

Nok en god dag på sykkelen, men vi kom sent avgårde, klokka ble godt over 9. Dette er den eneste campingen hvor campkjøkkenet åpner først kl 8 (uten at det var informert om noe sted) – og de var i tillegg forsinket! Erik trippet utålmodig rundt, resepsjonen åpnet heller ikke før 8, så det var ingen å klage til, grøten var og ble innelåst!

Sen frokost, men fordelen var at vaska fra igår rakk å få av seg morgen-duggen før vi pakket det ned!

 

Hvor trygt har det vært på veien idag? Frem til Ettalong (ca 40 km) var bra. Spesielt fra Gosford og den siste biten (ca 20 km) har vi fulgt en riktig så bra sykkelsti. Problemene startet ved Palm Beach. Kun en vei ut av den halvøya, smal vei, biler i begge retninger, kupert og mye drit/glasskår på den lille skulderen som var. Der var det fullt fokus og rolig fart. Så snart vi hadde mulighet svippet vi opp på fortauet. Men, fortsatt er vi ikke skremt av “Sydney-trafikken”. Vi tror vi har gjort et godt valg med den ruta vi følger.

Dagens tur hadde innlagt ferge fra Ettalong til Palm Beach. Vi hadde hørt at båten gikk konstant, og at det dermed var begrenset med ventetid. Der tok vi feil! Vi ankom fergeleiet akkurat idet fergen kastet fortøyingene. 2 timer og 10 min til neste båt!

Vi ble reddet av en snill lokal, etter en hyggelig prat kom han etterhvert tilbake med 2 iskalde pils til oss! Thank you Australia!

 

Vi bor på en gedigen caravan-camp. Vi slet faktisk med å finne resepsjonen, etter å ha kommet inn “Strandveien”. Men luringene skal ha 48 gæringer for noen få kvadrat med grass med mauer i, det syntes vi er drøyt. Men alternativene er få, dette er siste camp for Manly!

….

Noe av det beste med turen har vært å møte så mye hyggelige mennesker på vår vei.
Noen nevnt, mange glemt, her er et lite utvalg av de vi husker godt:

Helena og Donald i Byron Bay.
Disse flotte menneskene åpnet alle dører til sitt hjem, selv om vi for de var fremmede.  Det var en felles venn som var kontaktpunktet her, og vi forlot de vel vitende om at de herved er våre venner også!

Hedda og Andreas. Vi har møtt Hedda og Andreas flere ganger. Aller først møtte vi de i Cairns, hvor de tålmodig fulgte oss rundt på våre shoppingrunder.  Hjemme hos de i Brisbane la vi beslag på hele stua i flere dager, og de viste oss rundt i “byen sin”. vi møter de igjen i Sydney straks!

 

Det har gjort inntrykk på oss å se alle minnestedene langs veien. Det er forsåvidt ikke mennesker vi har møtt, men allikevel; de fortjener en plass her!

 

Vi har ikke møtt så mange syklister (langtur-syklister) som vi kanskje hadde trodd, men spesielt to stykker har festet seg godt, begge fra Asia.
Vi har skrevet om begge før; han ene hadde knytt fast en barnevogn (bak/frem) til bagasjebrettet, og hadde all bagasjen sin der.

Han andre var fra Japan, og syklet på en slags bysykkel, med små hjul og fullastet med bagasje.

Imponerende innsats av begge to!

Vi stoppet for å “snakke litt sykkel” med en annen vi møtte,  og da stoppet en bilist; lurte på om hadde problemer av noe slag. Flott gjort! vi hadde overhodet ikke problemer, men satte pris på omtanken!

I Havard møtte vi en fantastisk sjarmerende dame med omplasseringshunden sin i barnevogn. “Hello darling” ljomet det bortover gaten, og Jan ble sittende “hundevakt” mens damen var på bakeriet! Vi fikk hver vår solide vannbakels-sak i belønning!

Vi har hatt EN dag med sammenhengende regnvær, og det var syd fra Noosa Heads. Vi hadde booket oss inn på Motell for kvelden, og både verten og gjestene der gjorde solid – og positivt – inntrykk. Verten bøy på full English breakfast (rutine hver søndag)

Et par av gjestene der hadde også historier som gjør at vi blir minnet på hvor priviligerte vi er. Han ene sov stort sett på gata, hadde nok opplevd mye på sin haiketilværelse rundt i Australia, det han ikke hadde opplevd var tannlegebesøk de siste 15 årene..
Generelt har vi inntrykk av at tannhelsen er av veldig varierende kvalitet (les: det er mye ranglete tanngarder).

På grensen mellom Queensland of New South Wales skulle vi gjennom en by/tettsted, uten helt å ha ruta klokkeklart for oss. Et voksent par tilbød seg å guide oss trygt gjennom byen og pekte ut riktig vei mot Sydney.

På Frasier Island var vi en full buss på tur sammen i to dager. Vi fikk bedre kontakt med noen, og vi husker kanskje best de to sveitsiske jentene som vi spilte monopol med på kvelden. To sveitsiske jenter som også hadde møtt hverandre dagen før, og som tok godt vare på oss gamlingene.

Jan husker godt de 4 som har spurt om vi er far og sønn på tur 🙂 Siste gang det skjedde var på Maritimt Museum i Newcastle. Vi har også fått pensjonist-rabatt for “en av oss” enkelte anledninger, Første gang var på Hinkler museum I Bundaberg, Damen spurte ikke etter bevis eller legitimasjon 🙂

For mange uker siden, et sted i Queensland kom vi i prat med en veiarbeider. Han stoppet der vi hadde matpause, og vi snakket om løst og fast (mye om villdyr og slanger, vi var veldig opptatt av det de første ukene). Han tilbød oss overnatting hos han når vi kom på de trakter. Vi benyttet oss ikke av tilbudet, men bare å få tilbudet er så hyggelig.

Det samme har skjedd minst to ganger til. En familie vi måtte i Hervey Bay som var på “treningsleir”, med en gedigen campingvogn og lastebil til å trekke/ha bagasje. De hadde tatt ut alle fire unga av skolen, og skulle reise rundt i Australia i 13 måneder. Den helgen vi møtte de “trente” de altså, og hadde med mor/svigermor på tur for en helg. Vi fikk både omvisning i vogna, og tilbud om å overnatte hos de (der de bodde). En omvei som gjorde at vi aldri benyttet oss av det tilbudet heller.

Siste som har tilbudt oss overnatting var et voksent par vi kom i prat med utenfor et motell. Vi hadde tuna-lunch (vi hadde tatt oss litt tilrette utenfor dette motellet. De kom ut for å spise sin sene frokost. Som mannen sa; vi så ikke ut som noen mordere, og mente det var trygt å gi ut adressen, og at vi var velkomne til å overnatte der. også det ble en omvei vi ikke valgte å ta.

På båtturen til Withsunday Island var vi drøyt 20 gjester. En av de (nok en gang en sveitser) hadde planlagt sin tur i årevis.  Hun hadde booket turer og overnattinger for alle aktiviteter 3 måneder frem i tid (i motsetning til oss som ikke booker noe på forhånd). Like før hun dro hadde hun fått kjæreste, og lengtet veldig hjem allerede! Stakkars pike!

Både på Frasier og Withsunday møtte vi mye “ungdom” som er i Australia på såkalt working visa. Tror det er 6 måneders visa, og så må de jobbe noen av de ukene.  Tenk på alt de får oppleve tidlig i livet. Det virker som et godt valg – forutsatt at du er “skrudd sammen” slik at du håndterer å være hjemmefra så lenge. Mange reiser alene.
(det er maks grense 34 år, ellers hadde vel vi søkt begge to..).

Stort sett spiser vi middag alene, men på en campingplass inviterte vi vår camp-nabo Margaret på middag. Hun kom kun til vinen, men hun hadde spennende historier å fortelle. Hun var britisk, hadde solgt alt hun eide, kjøpt en solid bobil og kjorte rundt i Australia i mange år.

I Hervey Bay hadde vi to flotte opplevelser. Først i byen; vi møtte et eldre par, nyforelskede, som vi spiste lunch sammen med. Damen ville gjerne vise oss kenguruer, noe vi, på den tiden, ikke hadde sett mye til. De hadde dog kun “konebilen” hvor det ikke var plass til oss alle fire. De kjørte hjem for å skifte bil, og tok oss med til et lite grøntområde rett ved et boligstrøk, ca 15 km fra der vi møtte de. Det mysset med kenguruer der!

Den andre vi husker fra Harvey Bay er en kineser, Ming (oppkalt etter en vase), emigrert for ca 30 år siden. Han stoppet for å lange vann dagen etter, på vei til Maryborough. Ikke nok med det, han ventet på oss i byen, og når vi hadde rota litt på vei inn til byen fant han oss igjen på turistinformasjonen, nok en gang med kaldt vann til oss.

Når det har vært overhengende fare for mye regn har vi tatt inn på motell, eller leid leilighet. Vi husker spesielt en – og vertinnen. Leiligheten var strøken, vi fikk hvert vårt soverom, og vertinna var blid som en sol! Hun var veldig stolt av maten hun hadde satt av til oss, økonogisk og organisk og sunn og frisk. Musli med yoghurt var ment som frokost, men skled ned på høykant rett etter ankomst.

Dessuten har vi møtt mange forskjellige camping-verter. Noen som passer perfekt til oppgaven, andre som burde hatt en jobb langt unna folk. Et sted var det helt åpenbart at betalinga vår ikke gikk inn i noe regnskap. De tok ikke kort, og 20-dollar-seddelen forsvant ned i den møkke bukselomma til verten.

Vår sykkel-setup med 3 hjul, flagg og bagasje gjør at mange kommer bortom og slår av en prat når vi raster eller stopper. Mange er imponert, både over avstander og ekstra-hjulet. Smart løsning. Mange har også “noen” de kjenner som har gjort noe tilsvarende, en sønn, en sønn av en bror, en sønn av naboen, eller fatter’n i gamle dager.

Inntrykk har også det faste klientellet på de forskjellige restaurantene gjort, spesielt tidlig på turen, nord i Queensland. Det er gutter som har levd et tøft liv. De har ivertfall vært godt nedi flaska når vi har møtt de tidlig ettermiddag.

(har ikke turt å ta bilde av noen av disse…)

Vi må ikke glemme familiene vi kom i prat med i Nambucca Heads. Vi ble sittende å prate til sent på kveld. Dagen etter stoppet det ene paret, sjekket at alt sto bra til, og gav oss telefon-nummer i tilfelle vi skulle trenge noe support i Sydney.

Som sagt, noen nenvt, mange glemt!
Tusen takk til alle vi har møtt som har gjort vår tur til det den har vært!

….

Plan A for imorgen: Dum plan kanskje.. Vi ankommer Sydney på formiddagen, ved å sykle til Manly, og ta ferge derfra til “sentrum” (Circular Quay for lokalkjente). Men der blir vi ikke lenge. Vi tusler/ruller til togstasjonen og setter oss på et tog retning Blue Mountains. Der skal vi (og det er her det dumme kommer inn i bildet…) gå av toget i bunn av bakken og sykle opp. Detaljene er litt vage pt, men vi tror det er ca 1000 høydemeter og ca 30-40 km, det avhenger av hvilken stasjon vi går av på…

Vi har mange mil i beina på tilnærmet flatmark, la oss prøve oss på noen høydemeter før vi parkerer syklene for i år!

 

Newcastle til The Entrance (North): 68 km.

Vi var uthvilte og proppfulle av kultur i dag. Dagens etappe gikk derfor smertefritt. Det var mer kupert enn vi trodde, men med uthvilte ben gikk det bra.

Det er søndag idag. Det kan være grunnen til at vi ikke følte trafikken stressende, samt at vi hadde både skulder (stort sett) og sykkelstier. Enn så lenge opplever vi det kurant å sykle inn mot Sydney – men vi har nok det værste strekket igjen. Storparten av det gjør vi unna imorgen.

 

The Entrance er et flott sted. Vi camper rett ved innsjøen, men er samtidig ikke mer enn 50 meter fra havet. Flotte sandbanker, og det er visstnok mye fisk her. Mange som prøver lykken, men foreløpig har vi ikke sett (eller hørt) noen som har fått noe å skryte av idag!

 

Turen går jo ubønnhørlig mot slutten. Idag er det en uke til Erik drar til Brisbane for julefeiring og familiegjenforening, mens Jan drar hjem til Norge og Nykirke 3 dager senere.

Hva har vi spist og drukket underveis på våre sykkeldager?

2 dager for vi dro til Australia (på Eriks 60-års-feiring) pratet Jan med en av Eriks kamerater. Han mente at vi måtte ta erfaring/fobrenning på alvor, og ikke risikere dehydrering eller å “gå tomme” Vi gjør forsåvidt det svarte Jan, uten helt å kunne si noe om hvilken mengde og type veske og annen næring vi trengte per dag.

Litt ustrukturert, men allikevel  med en form for plan har vi gjort det på denne måten:

Energidrikk. Vi har alltid blandet oss 2 flasker hver, nesten uansett lengde på turen. Her har vi nok blitt flådd skikkelig, vi betaler en formue for dette, spesielt de gangene vi handlet dette på “ernæringsbutikker”. De siste ukene har vi funnet det på supermarkedet.

Vi har i tillegg salttabletter (som vi spiser litt uregelmessig), Jan har disse i baklomma, og deler ut “ved behov” (når han husker).

Vi har passet godt på hverandre, spesielt i starten, “har du drukket nok idag?” “Pisser du blankt?”

Vi har ofte spist to luncher, spesielt på de lange dagene. En tuna-lunch med Ryvita (eller tilsvarende), og en kjøpe-lunch. Den er ofte blitt supplert med en sjokolademelk 🙂

De første ukene feiret vi også ankomst campen med en iskald cola og/eller en is! Vi har forsøkt å trappe litt ned på dette de siste ukene. Forsøkt!

Vi supplerer med bananer, peanøtter og barer mellom måltidene.

Kort oppsummert, vi har ikke gått tomme eller blitt dehydrert noen av dagene. Fornøyde med det, asså!

 

Plan A for imorgen er å cruise videre snøtt 70 km til, retning Manly. Vi camper på siste camp før Manly, omtrent 15 km nordafor. Turen inkluderer også en fergetur fra Ettalong til Palm Beach!

Newcastle; fortsatt hviledag, men ca 11 km.

Nok en dag med heavy turisme, vi har besøkt både maritimt museum og Newcastle museum, samt syklet gatelangs langs havna.

Dagen startet med en god planlegging for de neste dagene, mer om det senere.

Nok en gang tok vi syklene fatt, og nok en gang klarte vi å finne det tidspunktet hvor fergen mellom Stockton og Newcastle hadde pause. Normalt sett går fergen hvert 20. minutt, men vi måtte vente i en drøy halvtime idag, igår over 40 min.

 

På vei til Newcastle museum kom vi over Maritime Museum. Norske som vi er måtte vi selvsagt besøke det. Et relativt lite museum, men spennende historie, blant annet et norsk skip som havarerte her i 1974, bulk carrier Synga, 53000 tonner,

Generelt var det mange som hadde havarert her og i omegn, tøffe forhold langs østkysten når været står på som værst!

 

 

Rett utenfor Newcastle Museum kom vi over en Porche-utstiling. Erik siklet litt rundt her, men Jan tuslet inn på museum.

Det er begrenset hvor mye kultur et par enkle syklister fra Vestfold kan ta imot på en dag, men Newcastle museum var OK. De hadde fokus på (foruten mye gammelt rask) rockehistorien i Newcastle, samt tiden som jern- og kull produsent.

 

PÅ vei til fergen hjem til Stockton fant vi en travel pub. Vi dro innom, tok et glass vin, og kom i god prat med et hyggelig par. Båtene under dro et realt show for oss, snurret rundt som ballerinaer. Vår frykt for at de neppe har noe å bidra med ifb de tunge tankskipene som kommer inn fjorden ble noe mindre etter dette showet. Kraftige saker!

Som alltid møtte vi trivelige folk. Shannon and Richard were on a weekend trip to Newcastle, and shared happily their knowledge and experience about Australia in general, and Newcastle specifically. Thanks for a nice chat!

 

Middag igjen på campen, kyllling og grønnsaker. Vi testet ut både biljard og bilspill, og gjett om Nykirke fikk real revansj fra bowlingen tidligere. 2-0 til Nykirke!

Vår ukeplan er omtrent som følger:

de 2 neste dagene:  Vi sykler sydover, retning Mains (øst for Sydney).

dag 3: Tar ferge fra Manly til Sidney “sentrum”, lurker oss ned til togstasjonen, og tar toget retning Blue Mountains. Der blir vi to netter, dermed en hel dag for sykling i fjellet. Det gjenstår å se om vi:

‘a) sykler opp Blue Mountain

B) kan bruke egne sykler, eller må leie mountain bikes.

Retur til Sydney 14. desember, og da kommer også Hedda og Andreas på “besøk”.

Så; plan A for imorgen er ca 75 km rett syd;retning Central Coast. camping Dunleigh Tourist park. Spent på hvordan bena og kroppen fungerer, og hvordan trafikken er sydover.. Vi krysser fingrene for at begge deler er levelig!

Ja, tilbake til blogging for Jan, takk for “gjesteblogg” fra Erik!

Idag har vi hatt hviledag i Newcastle, men allikevel har vi syklet drøye 20 km. Vi tok med oss syklene til byen, det var litt avstander mellom det vi ville se idag!

Erik fortsetter selvsagt kokke-tjenesten, idag fikk Jan endelig kokt egg til frokost, samt toast med skinke og ost, med kald melk til!

Vi syklet altså til byen, første gang på turen uten ekstrahjulene våre. Vi var “lette som fjær”, det var deilig å sykle uten ekstra-hjulet og ikke minst uten bagasje. Vi savnet dog sykkelbuksa..

 

Første stopp var Nobbys Head. En real bølgebryter og pir som all trafikk inn til Newcastle må rundt. Selv om havet virket rolig slo bølgene godt rundt steinene der ute. Vi oppfattet en historie fra området slik at i “gamle dager”, den gang båtene hadde seil, var det flere havariet i området. Dette skyldes at båtene kom i le for vinden bak piren, mistet vind i seilene, mistet styringa, og smalt rett i noen grunner utenfor kysten her.

Det var også nylig (2007) et havari på stranden ved Nobby Beach. Et tankskip som mistet kontrollen i et realt uvær og ble skylt på grunna.

Alle båter nå har eskorte/følge av 2-3 solide  taubåter, de trafikkerer havna regelmessig. Vi “fulgte” en båt inn, fra vi såvidt så den i horisonten, til de tre slepebåtene kom og og “koblet” seg på, og geleidet båten trygt gjennom havnen til liste/lasse-stedet.

 

 

Neste stopp var et gammelt fort, morsomt for en gammel kystartillerist. Dette fortet (Fort Schratchley) er det eneste fortet i Australia som har avfyrt skarpe missiler i krig. I 1942 returnerte de et angrep fra en Japansk. ubåt som hadde smelt av 34 messiler mot Newcastle.

Selve fortet i seg selv kan ikke måle seg med hverken Oscarsborg Festning eller Rødbergodden fort (som er de to eneste fortene Jan har erfaring fra), men det hadde flott utsikt over byen, havna, strender og havet.

 

Videre på vår rundreise kom vi over en “kulp”, “Bogey Hole”. De har rigget trapper og platting helt nede ved en slags kulp, og med bølger som slår inn over kanten ble det rufsete og morsomt i kulpen/bassenget. Erik fikk seg en real kalddusj der han sto nede på rampen.

 

 

Vi nådde etterhvert frem til dagens mål; et stort utendørs basseng, “natur-basseng” kan du kanskje kalle det. De har murt opp en ramme, ca 50*100 meter stort, med høyde- akkurat slik at bølgene slår over kanten og konstant fornyer vannet. Begge testet bassenget, og syntes det var kaldt! På oppslagstavlen ved toalettene så vi etterhvert at det er målt 17 grader i vannet idag. 17! En-sju. Sytten. Det VAR kaldt asså!

 

 

Vi klarer oss relativt bra sånn språklig sett. Vi har til og med møtt lokale som syntes vi snakker bra engelsk.

Men, en feil vi begge har gjentatt de siste dagene er når vi skal fortelle at vi har god tid før vi skal være i Sydney (har rom fra 14 des). Det blir neppe korrekt når vi sier at “we have good time, shall be in Sydney.. etc..” very good time 😃

 

Plan A for imorgen, siden “we have such (a) good time” før vi har rom i Sydney: vi blir her en dag til! Vi liker Newcastle!!

1. OLauriebrah til Stockton/Newcastle 30 km.

 

Kokken har ordet!

Opp blide som alltid, Erik litt før Jan (også som vanlig), for å stelle i stand frokost. Grunnet litt dårlig planlegging, ble frokosten kjøpt på 7 Eleven tvers over gaten, med begrenset utvalg. Derfor ble det verken havregrøt eller egg og bacon på guttungen, men derimot en ‘sunn’ frokostblanding med long life Soyamelk

Jan har gjentatte ganger moret seg meg å få meg inn div. steder på senior ticket (65 års grense)🤨men det værste er at ingen har etterlyst legitimasjon. Så på tide å ta igjen litt.

Vi kom oss på setet kl. 07:20, hadde en kort sykkeldag til campen på utsiden av Newcastle, så null stress. Ferden gikk delvis på motorvei og mindre trafikkerte veier. En trygg og behagelig etappe som endte opp på sykkelvei langs vannet.

Det brukes fortsatt mye kull i Australia, men det er tegn på at solenergi tvinger seg frem på fler fronter. Blant befolkningen virker det som om det er
den yngre del av befolkningen som installerer paneler på husene sine, da det for dem på lang sikt vil være besparende. Det er jo sol stort sett hver dag her. Det er ingen tilskudd fra staten, derfor tar tid å spare inn investeringen.

 

Hadde akkurat sagt til Jan at den veien vi syklet inn til Stockton (hvor campen er rett over elven for Newcastle) ikke var så pent å se på.  Jeg tror nok Chris må ha jobbet på havna her hvor det lastes kull, og hvor minnestedet var vendt mot. (Les tekst)

 

 

Dette er nok blant de flotteste campingplassene vi har vært på, så langt.

Vi bor 30 m fra stranden, men må passere dette skiltet for å entre den.  Det biter ikke på oss lengre.

 

 

 

Vi hadde ikke mer en fått satt oss for å spise lunch, før en 70-80000 tonner med det ‘norske’  navnet passerer oss. Dette er en båt operert av familien Pao, som  kjøpe en rekke Bergesen båter. Det kom slike store båter inn hver time.

 

Vi har har vært litt kulturelle også i dag. Vandret rundt i byen, sett på bygninger og julepynt. Byen bærer preg av at mye gammelt pusses opp. Byen ser veldig hyggelig ut, og imorgen tar vi med oss syklene på fergen. Med sykler får vi sett et større område som skal utforskes.

Etter Jan’ s 50 blogge dag, fikk jeg lyst til avlaste ham. Det er ikke få timer han har brukt til blogging, mens jeg har lest bok eller gått og lagt meg. Takk til Jan fra oss alle som har hatt glede av å følge bloggen, dag for dag. Vi er nå bare noe få mil fra målflagget i Sydney, og slutten på vår fantastiske reise. Jan reiser hjem den 20. des, mens jeg blir værende i Brisbane med hele familien frem til 1. januar. Så god jul og godt nyttår til dere alle fra meg. Vi har sett så mye, men allikevel så lite av dette mektige landet. Håper derfor på å komme tilbake for å utforske andre deler senere. Fantastiske- strender, klima, mennesker, dyreliv, byer og skiftende natur. Har du ikke vært i Australia før, bør du absolutt prøve å få det til. Det er langt å reise, men så mye flott å se, så sett av god tid. Vi har så langt ikke hatt noen nesten ulykker med noen av de giftige dyrene som finnes her nede. Bilistene har i hovedsak vært veldig hensynsfulle. Ingen ting av det vi var engstelige for å møte på veien, har vist seg å være noe som helst trussel. Men Jan med Morakniv og jeg med tapetkniv lett tilgjengelig, har uansett vært klare for å møte enhver utfordring. Jeg er takknemlig for at Jan ønsket selskap, for at kolleger stilte opp slik at jeg kunne ta fri så lenge fra jobben og ikke minst at familien syntes det var riktig at jeg gjorde dette. Og takk til dere som har fulgt oss på bloggen, dere har inspirert oss og ikke minst Jan med å fortsette den daglige skrivingen. Dette er en ‘karamell’ som skal suges på i mange år. Jeg håper vi har inspirert noen av dere til å foreta en lignende reise (gjør det). I såfall deler vi gjerne våre erfaringer med dere.

takk for meg som blogger, i morgen er Jan tilbake med sin lune humor.

Erik

Laurieton til Heather 75 km.

Dagen idag var stort sett en ren transportetappe. 75 km, hovedsakelig langs motorveien (A1), med få reelle alternativer.  Vi fikk dog en liten sving innom Karuah. Karuah er et sted som nok har sett sine beste dager. Men; de hadde 2 bakerier, og det var viktig. Vi dro på med en salat til brunsj.

Ellers er det ikke stort å berette om turen. A1 er bra å sykle langs, såfremt du ikke ønsker ro og fred. Det er konstant trafikk, men bra asfalt og bred skulder. Vinden kom fra alle kanter (føltes det som idag), noe som betyr at vi hadde perioder også med medvind 🙂

 

……

Det er ingen som helst tvil om vi har en helt fantastisk reise. “jobben vår” disse to månedene er å sykle (som tidvis er slitsomt og sårt), og å oppleve Australias østkyst!
Er det noe vi savner underveis? Selvsagt!
Det mest åpenbare er våre kjære, familie og venner! Ingen av oss har vært adskilt fra våre kjære mer enn 2 uker, og vi har nettopp startet på uke 8.. Det er lang tid hjemmefra!

Av mer hverdagslige savn har vi noen eksempler her:

En liten detalj som ryggstøtte har vi savnet ofte. Mange rasteplasser og caravan-camper har flotte benker, men uten ryggsøtte! Det er derfor med stor glede vi finner stoler på enkelte campingplasser og tenker; dette er en bra camping”

Sengene hjemme er selvsagt savnet. Det sagt, begge er overrasket over hvor bra det har gått å ligge på en relativt tynn madrass i månedsvis. Ingen sliter med ryggen, slik vi tidvis kunne gjøre hjemme.

Body lotion (flaut å skrive kanskje, men de nøttebrune kroppene våre kunne nok hatt godt av et godt lag med fuktighetskrem!)

Jan savner barbermaskin. Ikke for å ta hele skjegget, men for å trimme litt rundt truten. Det er udelikat OG ubehagelig når det lugger i barten når du svelger!

Tilgang på kaldt drikke! Kranvannet i Australia er i all hovedsak drikkbart, og vi har i liten grad kjøpt vann. Selv om vi – der det er mulig – har flaskene våre i kjøleskap over natta, holder ikke det seg kaldt mange mila, og vi har drukket MYE lunka vann og sportsdrikk!

Nyheter! Selv om vi er online daglig, blir det ikke mye tid til å følge med! Er Erna fortsatt statsminister? Driver “folk flest” fortsatt med harryhandel? Er Oslofjorden islagt?

Klesskap! (og for Erik også kjøkkenskap). Det er en evig runddans å pakke opp og ned av disse veskene. Hvor er toalettmappa? har du rompekremen? pokker, jeg har hodelykta nederst i veska. Vi har etterhvert fått et OK system i galskapen, men det er støtt noe som ligger et annet sted enn vi trodde.

Tilgang på strøm! Vi er ikke i noe U-land, og det er strøm nok, men ikke nødvendigvis der vi er til enhver tid. Vi er blitt strøm-junkier, konstant på jakt etter lademuligheter. Vi har hver vår batteribank, men når den begynner å bli tom trenger jo den pinadø en halv dag før den er toppladet igjen. Med 2 telefoner, en Gopro, 2 GPS’er, et tastatur, en iPod, og etterhvert også en liten høytaler trenger vi en bank om dagen 🙂

 Eget bad! Det å kunne rusle barbent inn på badet/toalettet dusjen uten å bekymre seg for annet enn egen fotsopp skal bli deilig!

Klesmessig klarer oss vi oss bra på det vi har med oss, men litt variasjon kunne vært greit etterhvert. Jan er lei av å se Erik i den samme blå shortsen (han kjøpte heldigvis en ny en i Brisbane, det hjelper litt! 🙂 )

Plan A for imorgen er en kort etappe inn til Newcastle. Der blir vi trolig en ekstra dag. Erik leser seg nå opp på Newcastle, så Jan forventer en guidet tur med alle høydepunkter dekket!

Tuncurry til Bulahdelah: 67 km.

 

Gårsdagens middag ble usannsynlig kort. På vei til restauranten kom vi forbi kinoen, og begge var sugne på en film! Den vi ville se startet 10 min senere, så vi gikk til kinarestauranten vegg i vegg, og hørte hva de kunne smelle ihop på 10 minutter. Vårruller, dim-sum og fried rice. Kjapt og greit.

Det var kun oss to i salen 🙂

 

Etter en god prat med våre kjære hjemme var vi på veien litt over 9. Vi stoppet og bunkret tuna og ryvita (ikke alle butikker som har ryvita, men her fant vi det endelig igjen).

 

Vi vet vi neppe vil få sympati hjemmefra hvis vi sier at det var kaldt idag. Men; idag var det kaldt! Alt er relativt selvsagt, men knappe 20 grader, overskyet og motvind, så det blir kjølig for oss, slik det har blitt..

Ruta idag var en av de fineste vi har hatt. Lite trafikk, mange flotte innsjøer, skog, beiter og husdyr, blomster og trær. Da får det ikke hjelpe at asfalten og vinden ikke var på vår side idag. Vi klatret ca 600 høyde-meter, hvorav 450 av de kom de siste 15. En real hårnålsrunde som vi krabbet oss oppover, lykkelige som få, kom vi oss til topps 🙂

I kveld camper vi ved Bulahdelah Bowling-club. 5 AUD pr hode, så får vi sette opp telt, og tilgang på dusj og toalett. Dessuten fikk vi prøve bowl-banen! Dritmorsomt. Det ble selvsagt en tight kamp mellom Åsgårdstrand og Nykirke. Åsgårdstrand kom best ut, ledet 2-0 i sett, før Nykirke våknet til liv. Så utligning, før Åsgårdstrand dro i land det siste settet. På dette tidspunktet var Nykirke så sulten at konsentrasjonen var helt på bunnivå, og at Nykirke i det hele tatt klarte å gi Åsgårdstrand kamp til døra under slike forhold er ytterst imponerende! Så det så!!

Bowl kan sammenlignes med boccia, man skal treffe så nær en liten kule som mulig, med større kuler, 4 hver. Klare likhetstrekk også med shuffleboard og curling! Anbefales å prøve. Kjempegøy!

 

Plan A for imorgen er å gjøre unna et stort jafs av avstanden ned til Newcastle. Vi har Heatherbrae som mål, drøyt 70 km dit. neste dag skal vi (forhåpentligvis) cruise inn til Newcastle, snøtt 40 km dit.